I denne spalten presenterer kritikere og musikkvitere en eller flere CD-er med
Griegs musikk som de har et spesielt forhold til. Først ute er Geir Rege, musikkritiker
i Bergens Tidende og assistent for kunstnerisk leder i Opera Vest. Han har valgt
samleplaten "Three Suites" med Duke Ellington og Billy Strayhorn, og stykket “Peer
Gynt Suites Nos 1 & 2 (after Grieg), for jazz band”.
FORBUDT KJÆRLIGHET
1934, Pittsburgh: På en skolekonsert er en 19 år gammel afro-amerikaner solist
i Griegs a-moll konsert, akkompagnert skolens eget orkester. Få år senere befinner
samme mann seg brått i jazzens sentrum som pianist og med-arrangør i Duke Ellingstons
orkester. På samme måte som mange andre store jazzpianister – Keith Jarrett, Chick
Corea, Herbie Hancock for å nevne noen – hadde Billy Strayhorn en fortid i klassisk
musikk. Kanskje ikke så rart da om han skulle ville ta med seg noe fra denne bakgrunnen
inn i jazzen. I 1960 omarrangerte Strayhorn og Ellington scener fra Peter Tsjaikovskijs
”Nøtteknekkeren” til storbandformatet. Deretter vendte Strayhorn seg til sin ungdoms
kjærlighet, Grieg, og sammen med Ellington skrev han om deler av ”Peer Gynt Suite”
for samme besetning. ”Swinging Suites by Edward E. & Edward G.” ble verket
hetende på plate - Dukes døpenavn var det samme som Griegs. Så langt var alt vel.
Men hjemme i lille Norge ble sterke krefter satt i sving for å beskytte Edward
G. mot Edward E. og Billy S.
Strayhorn-Ellingtons arrangementer av ”Morgenstemning”, ”I Dovregubbens Hall”,
”Solveigs Sang”, ”Åses Død” og ”Anitras Dans” er en kjærlighetserklæring til Griegs
musikk. ”Billy Strayhorn invested so much love in it”, uttalte Ellington i ettertid.
Og det er grunn til å hevde at arrangementene tilfører musikken nye dimensjoner.
Hør bare på åpningen av ”I Dovregubbens Hall” i sving-versjon: Saksofonene lanserer
melodien med en elegant, rytmisert jazzfrasering som får originalen til å virke
sidrumpet i forhold. Når temaet tas over av trompetene, fortsetter saksofonene
på egen hånd ved å spinne et kontrapunkt til hovedtemaet nærmest på barokt vis.
For et øyeblikk virker det som om Strayhorn-Ellington skulle ha nærmet seg Grieg
via Bach. Og i fortsettelsen dukker Griegs tema dukker opp stadig nye forkledninger,
fargelagt av store blokkakkorder som brytes mot hverandre. I Strayhorn-Ellingtons
versjoner av Grieg dreier det seg ikke bare om å få det til å svinge, men om å
tilføre musikken større kompleksitet, flere (mot-) stemmer, nye harmonier og klangfarger.
Men i Griegs hjemland Norge ble dette for sterk kost. Stiftelsen som forvaltet
rettighetene til Griegs verker reagerte prompte og fikk TONO til å forby platesalg
og konserter i så godt som hele Europa. Og forbudet ble overholdt strengt inntil
1966 da Karl-Birger Blomdahl i Sveriges Radio bestemte seg for likevel å spille
musikken. Det ble rabalder og TV-debatt på NRK, ledet av legendariske Haakon Ringnes:
Harald Sæverud og Klaus Egge som forsvarte forbudet versus Egil Monn-Iversen og
Blomdahl som ville oppheve det. Platesalget kom i gang igjen i Europa. Men ennå
skulle det gå et par år før forbudet mot ”Swinging Suites by Edward E. and Edward
G.” forsvant i Norge.
Da – og det er den triste siden av historien – var den kanskje største drivkraften
bak dette fine verket, Billy Strayhorn, allerede død.
“Peer Gynt Suites Nos 1 & 2 (after Grieg), for jazz band”.
Duke Ellington og Billy Strayhorn
Fra samleplaten “Three Suites”
Sony
Kilde:
Reidar Storaas: ”Duke Ellington's forbidden Grieg arrangements”.
http://griegforum.no/
Geir Rege